Lilly har en forkjærlighet for de knøttsmå runde ostene man får i rød innpakning. Derfor sender vi gjerne med en liten ost i nistepakken, til frokost. So far so good. Når jeg leverer henne tar jeg gjerne å pakker ut osten før jeg går. Da starter problemene. Der står jeg plutselig med papir og plastbeholder i hånden, og har ingen anelse om hvor jeg skal gjøre av det.
Jeg har kikket rundt langs gulvet, under boret og inne i skapene. Null kasse. Allikevel hender det at de ansatte oppdager min søken og sier " jeg kan ta det der". krøønsj, brett, borte!
- "jammen, hvor... hæ?"
I mitt stille sinn tenker jeg at såpass langt ute i året, vet nok alle hvor den kassen er. Derfor har jeg luntet stille inn på badet og kastet osteplasten i dunken der. I den hensikt å ikke tape ansikt. I noen tilfeller har jeg til og med tatt den lille røde klumpen med meg ut i bilen, kjørt til andre siden av byen og kastet den i søpla på kontoret.
Jeg har blitt tatt ved nesen av en søppelkasse.
Plutselig en dag sier Aina i bilen; "Du, vet du hvor søppelkassen er i barnehagen?" Hva, er vi to? Aina aner heller ikke hvor den er. Først blir jeg glad for at det ikke bare er meg, men så tenker jeg litt. Hva om det ikke er oss det er noe galt med? Hva om det er søppelkassen som skjuler en mystisk hemmelighet?
Illustrasjon av hvordan kassen kan se ut.
Dette er det ingen som vet med sikkerhet.
Jeg har ikke veldig mye tid til søppeletterforskning, så jeg har slått meg til ro med at dette mysteriet forblir et mysterie, dersom ikke Kriminaloberinspektor Derrick tar saken.
Når det er sagt har jeg en liten følelse av at noen tusler rundt på kjøkkenet til Galtvort og stusser på hvor kassen deres har blitt av.
Kommer du over en ugle som ser ut til å lete etter en søppelkasse, kan du bare sende den til meg. Jeg vet hvor den skal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar